« Lørdagskveldviser » Alf Prøysen

Alt fra barndommen må det ha vært fortellere og sangere omkring ham, så han har kunnet se, lytte og gjendikte lenge før han selv våget skrive noe ned på papiret. Først laget han bilder, han ville bli tegner. Og de strekene må det ha vært låter i, rytmer for strenger, musikalsk fortellende. Det er forteller han er, en syngende forteller, selv i prosaen hans er gitargrepet der. Av hva han ikke rakk med, vet jeg at han ville skrive en serie noveller hvor én var som en mazurka, én som en rheinlender, én en vals, en polka, og så videre hele følget av svingom’er.

Så måtte hans dikt bli viser, de er for tonsetting hvert eneste ett, fra det første til det siste.

Det tok sin tid for Alf Prøysen, fra drengestua til studio. Han var blitt godt og vel tretti år den dagen han sa opp sitt yrke i bås og binge og leide seg en dikterhybel. Enda er det få eller ingen som så plutselig og fullstendig har slått igjennom til sitt publikum, et publikum så rommelig at det er selve nasjonen. “lørdadskveldviser